Nå tror jeg forresten jeg har fått min dose med noe spektakulært som hender, og hendelser av betydning (selv om den ikke nødvendigvis var så meningsfylt og dyp) dekket.
Jeg føler jeg kan leve på denne uken, og spesielt de siste dagene frem til ferien. Da det forhåpentligvis kommer flere spektakulære opplevelser (ikke nødvendigvis av samme type intensitet som det siste), men ting jeg vil huske og sette pris på.

"Dette er er bare flyt!" - Cathrine Berger, 17.Mai 2011 (tatt fra 'Fakta om Finland' av Erlend Loe)

Stopp.

17 Mai, åkei!

Herreguuuud!
Jeg kommer garantert til å angre på dette innlegget senere, men shit happens (det har jeg lært iløpet av de 24 timene at man sier i Bergen)
Jeg tror nesten aldri jeg har gjort så mye spontant og fjernt fra det jeg hadde trodd jeg skulle gjøre på de siste 24.... + - timene.
Det begynte på lørdagen da jeg og Cathrine dro ut og møtte Carina, Andreas og Ola i byen. Vi var lenge ute, og endte opp på et bittelite mininach hos Ola. Så gikk vi hjem, og jeg var hønete.

Søndag gikk Jeg og Cathrine Ulriken opp òg ned (jeg vet apostrofen er feil vei, men shit happens)

(We made it!)

Og etter det var vi bare slappe. I går (noe som føles som det er minst 5 døgn siden) Tok vi fløybanen med Carina, Andreas og Ola, og jeg og Cathrine gikk ned igjen. Stakkars lårene mine. De er støle, men det kan man ikke si i Bergen.

Etter det ble vi "mast" på om å dra ut. Vi grep sjansen og dro ut. Var ute litt. Stakk med bussen på et megaspontant besøk til - la oss kalle det person X fra klassen. Var der i 30 min. Tok med besøket derifra, og dro på nach hos nesten naboen min, som vi forøvrig møtte på bybanen på vei til byen.
Fikk betalt taxi, og var der fra.. vel. halv tre om natta, til halv ni om morgenen. Noe av det vi gjorde var å holde en tarantell. (Jeg er forresten veldig stolt av Cathrine som i det hele tatt turte det)

Min tidligere ukjente, men som nå har blitt til en nesten bekjent var hyggelig og snill, og veldig imøtekommende og blid. Vi var der. Jeg presset buksen hans, og strøk skjorten hans, med hjelp fra Cathrine selvfølgelig. Og fikk han avgårde til frokosten han skulle rekke. Vi var i huset i ca 7 min etter han dro med hans venner, før vi løp over gaten og hjem.

[pustepause]

Etter vi kom hjem fra nesten naboen min som vi ble kjent med på bybanen, tok Cathrine seg en bitteliten nap, mens jeg dusjet, og satt og prøvde å ikke sovne, for da var jeg redd for at jeg aldri kom til å våkne igjen.
Cathrine våknet, og vi gjorde oss klare til en annerledes 17 mai, og hjelp. vi dro til byen uten noen spesielle planer. Det endte med familie-gathering med nesten-naboen, og ikke det minste noe klein stemning i det hele tatt. Ikke litt engang.
Da det ble et opphold med sol, stakk familien på tivoli med barna der, og vi satt der litt, før vi plutselig endte opp i en båt til en venn av denne nesten-naboen. Vi satt der en stund (noen ganger er det litt vanskelig å holde rede på tid og rom - som sånne her dager) Det som skulle bli en liten tur til byen endte opp med en lengre tur, et båt besøk etterfulgt av en båttur med Kaptein Berger som sjåfør for båten (altså lillesøster Berger)

Cathrine og Løk #1

Løk #2 & Løk #1

Vi endte opp på Åsane, det vi forsøkte å haike (faktisk) til byen, men etter litt utålmodig venting av samtlige kom det heldigvis en buss. Bussen til sentrum. Adjø. Banen hjem. Cathrine sover - jeg sitter her og summer meg selv etter døgnet og nå 32 våken timer tre dusjer, flere merkelige sammenkomster, 4 kaffekopper, en softis og en hel rekke erfaringer senere.

Jeg tror aldri jeg har gledet meg så mye til natta. Jeg håper bare jeg får sove nå, ellers tror jeg nesten jeg skyter meg selv.

Karma

Noe jeg plutselig kom til å tenke på er karma. Finnes det, eller er det bare noe vi har i bakhodet som en beskyttelse for oss selv, ved å tenke at "vi gjør en god gjerning, så får vi igjen for det"

Er det virkelig sånn at om vi gjør noe godt, så får vi noe godt igjen?

Jeg føler at mange av de menneskene som har masse flaks, og som det hender mye godt med ikke nødvendigvis har gjort så mye for å få det.
Er alt tilfeldig?

Den tanken gjorde meg litt forstyrret nå. Jeg føler at jeg gjør små ting hele tiden, men karmaen slår ikke tilbake.
Det får meg til å tenke på at ingenting kommer uten noen egen innsats for det.
Og jeg gir kanskje ikke en god innsats for å få til ting jeg vil.

Jeg står litt på stedet hvil akkurat nå føler jeg. Tiltaksløs, umotivert, og litt lei.



Det er litt lenge siden jeg har følt noe spektakulært på en måte. Det skjer liksom ingenting.
Har det noe med at jeg bor i Bergen, alene. Og ikke er flink til å ta initiativ selv kanskje.

Jeg har så lyst til at det skal skje noe. Noe stort. Noe viktig og betydningsfullt.