Følelser, minner og beslutninger

Jeg lå og tenkte på følelser og beslutninger i går.

Følelser kommer i alle mulige former. Triste, glade, skuffet, likegyldig, innesluttet, åpen, gode og dårlige.
Det jeg kom frem til er at det meste jeg kan huske når jeg tenker tilbake er dårlige ting. Jeg husker såklart mange gode ting, men det er de dårlige som har overvekten i minnene mine.
Og jeg kan huske å ha vært skikkelig skikkelig langt nede, men kan virkelig ikke huske at jeg har vært så langt oppe, og så glad at jeg det bobler i meg. Jeg vet jeg har hatt den følelsen, men har glemt den litt. For det er så mye mer som skal til for å få den, en den skikkelige kjipe følelsen.

En av de tingene jeg liker best å tenke på er da jeg dro for å besøke Marita i London uten at hun visste jeg kom. Det uttrykket hun fikk da, og den gleden, den varmer meg å tenke på enda.
Det var nesten like bra da hun plutselig banket på vinduet mitt, uten at jeg visste at hun var i Norge engang.
Og på 20 års dagen min da de overrasket med med alle mine nærmeste venner, og Marita på toppen av det hele. Bare for meg. Det var helt utrolig.
Jeg elsker positive overraskelser. Jeg vil gjerne ha mer av de. Uventede ting som dukker opp når jeg minst aner det.

En annen ting er følelser og beslutninger.
Venligvis kjenner jeg at jeg har en viss følelse på ting og hvordan alt ligger an, og fungerer.
Som i går, da hadde jeg ikke den samme gode følelsen som forrige tirsdag, og jeg hadde rett.
Samme som tideligere. Jeg har hatt en dårlig følelse på ting, og litt etter kommer resultatet, som er akkurat som jeg fryktet. Det virker som om jeg har en god følelse av hva som fungerer for andre, men ikke meg selv.
Det ser ut til at hver eneste beslutning jeg tar er en dårlig beslutning.
Mine tanker om å vente - så venter jeg for lenge. Mine beslutninger om å slutte å vente - så er det forsent, og ting går til helvete. Mine mislykkede forsøk på å søke på skoler, som jeg ikke går på likevel, pga en eller annen ting. Så blir ingenting som det var meningen at det skulle bli.
Alt det jeg tror virker smart, ender opp med å være det stikk motsatte.

Kanskje jeg bare skal begynne å gjøre alt motsatt av hva jeg egentlig ville ha gjort.
Eller kanskje jeg skal bli flinkere?
Jeg trenger å være flink. Jeg føler meg ikke flink til noe, og rett og slett helt ubrukelig for alle. Jeg bare er her, uten noe mål, uten noen hensikter. Jeg bare er. Og jeg liker ikke å være her bare for meg selv. Jeg begynner å få nok av mitt eget selskap, og mitt eget hode.