Være den man er?

Jeg ble stående ute og tenke litt mens jeg drev og malte.
Blir folk tatt for de man er, og kan noen kjenne deg helt?

Jeg føler ikke at det er noen som kjenner meg ordentlig, og jeg vet ikke om jeg vil at noen skal det. Den litt ensome følelsen kommer med.
Eller det er slik at andre kanskje kjenner meg bedre enn jeg faktisk kjenner meg selv? Andre ser nok sider av meg, jeg kanskje ikke er så klar over selv, men samtidig vet jeg at jeg har sider de ikke ser, sider jeg ikke vil dele med hvem som helst.

Noe jeg er veldig sikker på er at alle har noen hemmeligheter, eller sider ved seg selv de kanskje er litt flaue over, og ikke deler med så mange.

Noen har forhold med andre der de deler absolut alt - eller?

Finnes det noen du deler alt med?

Jeg deler ikke alt med noen, for det tror jeg hadde vært slitsomt for den som måtte vite alt. Jeg føler jeg er en litt krevende person, men jeg vil så gjerne ha den greia. Det å dele alt, det å kjenne noen du er fullstendig komfortabel med, en du setter pris på og merker setter pris på deg til tross for de sidene som du kanskje har og ikke vil dele.

Jeg trodde jeg var ganske sterk, og ikke et veldig følelsmenneske, men jeg er visst et veldig følelsmenneske, jeg holder det bare mest for meg selv. Jeg blir veldig lett påvirket av ting, men later gjerne som ingenting, for jeg vil ikke vise at jeg er svak.
Jeg trodde ikke jeg klarte å gråte, for jeg hadde ikke gjort det på veldig lenge, men.. Igjen må jeg se nytt på meg selv, for plutselig ligger jeg på andres sofaer og gråter uten å ha særlig kontroll.